Kambodsja

Andre juledag stod vi opp halv fire om natten for å rekke flyet vårt til Kambodsja. Siden da har vi vært i dette landet som har like mange "sex with children is a crime"-plakater som Thailand har kongebilder og mange flere tiggere. Vi dro først til Sihanoukville, en liten turistby i sør der vi stort sett lå på stranda og slappet av. Deilig!

Sihanoukville har strengt tatt ikke så veldig mye mer å by på enn strender og en bra fransk restaurant, men det var akkurat det vi trengte for å ha en veldig behagelig uke.

Etter en uke med soling og bading dro vi til Phnom Penh for å få nytt visum. Ovenfor er vi i en litt overfylt tuktuk på vei til gjestehuset vårt. Egentlig skulle vi bare være her i knappe tre dager og dra hjem forrige fredag, men siden vi ikke fikk visumet når vi hadde regnet med, så drar vi i morgen tidlig i stedet. Hurra! Lenger tid til å utforske en veldig kjekk by.

Fredag kveld var vi på teater der de spilte en liten bit av Ramayana. De brukte en gammel skyggeteaterteknikk, med en slags store plakater som de holdt og danset med, slik dere ser på bildet. Denne teknikken brukes bare når de skal framføre den kambodsjanske versjonen av Ramayana.

Søndag var vi først på gudstjeneste i en anglikansk meninghet, og så dro vi for å se palasset.

Rett ovenfor ser dere Sølvpagoden. ”Palassområdet danner et luftig rektangel hvor ulike stilarter lever side om side. Arbeidet begynte i 1866, og franskmennene bidro med både penger og gode råd. Guiden min, en ung mann, følger den faste ruten og stiler mot Sølvpagoden. Opprinnelig ble den reist i 1892, da som en trebygning, men sytti år seinere ble den erstattet av den nåværende bygningen i mer holdbare materialer. Over den hvite skjønnheten hviler et stort appelsinfarget tak, og under? Sihanouk ville ha et fint gulv å gå på, og etter en hyggelig passiar med finansministeren ble det belagt med 5281 skinnende sølvfliser, hver av dem på 1250 gram – til sammen 6,6 tonn sølv! ’Stopp!’ roper en av vaktene og iler til, et japansk par har brutt en uskrevet lov. ’Ingen, unntatt kongen, får lov til å gå på dette gulvet!’”. (Buddhas barn, Færøvik 2006, side 145)

Vi lurte veldig på hvem som pusset dette sølvgulvet, når det bare var kongen som hadde lov til å gå på det. Så ikke helt for oss kongen selv ligge på kne men pusseklut, akkurat. Selve gulvet må sies å være en skuffelse, mesteparten var dekket av tepper, bare en liten bit var synlig. Andre enn kongen har lov til å gå på det når det er teppe over, så det var bare den lille biten som var avstengt. Vi prøvde å spørre om hvem som vasket det, og fikk et noe uklart svar på grunn av språkproblemer. Men det virket som om de ikke pusser det noe særlig, fordi det stort sett er dekket av tepper. Svaret var ikke akkurat særlig forbausende, for gulvet var grått og flekkete. Hadde jeg vært dronning hadde jeg investert i litt sølvpuss.

Etter palasset gikk jeg på nasjonalmuseet. Det er stort sett fullt av steinfigurer fra Angkor-perioden, med litt metallting i tillegg og en fotoutstilling. Noe var kjedelig, noe var veldig interessant, resten var sånn passe. Bildet er fra hagen i midten. Jeg hadde en relativt lang samtale med en munk (ikke han på bildet), det var morsomt. Jeg fikk blant annet tilbud om å bli nonne, noe jeg avslo. Det virker så stress å måtte gå i hvit kappe hver dag, den må jo vaskes hele tiden for å holdes ren. Dessuten må man barbere av seg alt håret, og jeg tviler sterkt på at jeg kler å være skallet.

Munker skal visstnok egentlig ikke snakke med eller se på jenter eller kvinner. Ha, som om det følges. Seinere den dagen så jeg en munk som røykte, så de lever ikke så veldig asketisk at det gjør noe.

Er det noe de er flinke på her, så er det å bygge store rundkjøringer. Her er en som ligger i sentrum av Phnom Penh. Det var en av ca samme størrelse i Sihanoukville, med to gigantiske gullfargede løver i midten. De er ikke fullt så flinke til å kjøre i rundkjøringer som å bygge dem, så av den grunn hadde The Cambodia Weekly forrige uke en halvsides artikkel om rundkjøringer. Innlednigen lød som følger: "Although roundabouts have been a fixture of Cambodian roads since French colonial times, post-war Cambodian drivers often seem confused by them, taking a plunge and diving onto them and saying a prayer as they try to exit." Resten av artikkelen gav en beskrivelse av hvordan man skulle kjøre i en rundkjøring, med rikelig av sitater fra trafikkloven. Tror ikke så mange leste avisen den dagen, i hvert fall er det rimelig få som følger de åtte punktene journalisten beskrev.

I dag hentet vi våre nye tremåneders non-immigrant-visum, og i morgen tidlig setter vi oss på bussen til Bangkok.